2 åringen min..

Ett lite hjertesukk....

Noelle er verdens søteste jente. Hun smiler,danser,ler, leker med alle dyra sine og leker med søskene sine. Hun kan puttle rundt i timesvis og leke alene her hjemme. Hun er så flink, kan telle til 10-11-12, ja til og med sie 5 ord i en setning. Hun tegner de søteste tegningene og hun elsker og være ute å leke.....

MEN sååå....plutselig smeller det. De ellers så søte blå øynene og den fine,snille latteren og sangen forvandles til ett mørkt,sint ansikt...å så kommer det ; "HYYYYYYYYYYYYL....skrik og hun slenger seg ned på bakken og dunker hodet sitt,spenner og sparker fra seg, å jo mer du snakker til henne jo værre blir det, det eneste som hjelper er å ta henne på fanget å holde henne til hun er stille.....å plutselig..ja..så synger hun og leker igjen, som om ingenting har skjedd...

Å idag var nettopp en sånn dag, vi skulle på helsestasjonen på 2,5års kontroll kl 13.00 ( normalt hviler Noelle og Amy kl 12-14) Vi kom dit kl 12.30, for ærfaringen sier at Noelle liker og leke før hun går inn til helsesøster, det ene førte til det andre, å hun fikk skikkelig anfall, jeg prøver desperat alt jeg kan og på alle mulige måter å roe hun den på, men til ingen nytte. Folk ser på meg og himmler med øynene, jeg kjenne tårene mine presser på, men klarer å svelge det unna. Klokka blir 13.00 o vi skal inn til helsesøster, jeg tar Noelle under armen(skrikende) og Amy i hånda, ingen som hjelper meg, står der og prøver å få med meg jentene inn til helsesøster, til slutt ser hun på eg og sier " skal jeg hjelpe deg å ta  Amy kansje", JATAKK selfølgelig skal du hjelpe , du har bare stått å sett på meg i 3 min uten å tilny deg , tenker jeg inne meg. "Ja,takk" sa jeg og svelgte mer tårer unna i håp om å ikke sprikke.

Inne hos Helsesøster slutter heldigvis Noelle å gråte og skirke. Hun blir undersøkt også sier hun. Det er helt normalt at hun er så trassig, det er sånn 2 års trasset er, noen får det mer enn andre. Jeg sier at ja det er greit at trasset er der, men det som gjør meg stressa er når folk himmler med øynene som om jeg var verdens værste mor. Hun sier til meg at sånn er det bare og det går bort til slutt. Vi snakker videre om hvordan vi skal håndtere det når vi er hjemme og blandt folk.

Etter en stund er vi feridig og vi skal gå ut, å Noelle...ja..hun begynner igjen å skrike, å igjen himmler folk med øynene, jeg skynder meg å kle på jentene springer ut i bilen, fester de i bilsete setter meg i førersete og sprekker, nå kommer alle tårene som jeg svelget unna den lille timen vi var inne på helsestasjonen. Jeg tørker tårene i håp om å se noe så vi kan kjøre derifra. Etter en stund kjører jeg avgårde,fortsatt gråtende, men heldigvis sovner Noelle........