Nok en julaften står for døra, jeg er så spennt. Juletreet er pyntet og gavene ligger under treet. Jeg ser på julestjerna som henger i vinduet å danser lett i varmen som stiger opp av panelovnen. Jeg kikker ut vinduet, snøen daler ned, måneskinnet lyser opp skogen som ligger over veien. Det er noe magisk med juletiden.

Likevel har jeg vondt i magen, jeg er engstelig, redd, bekymret. I kjøleskapet står det nemlig ikke bare julebrus, men "voksenbrus". Jeg kjenner klumpen i magen vokser. Jeg har ett lite håp, knytter hendene mine og lukker øynene ; "Kjære Gud, la det bli en fredlig jul, hvertfall til pakkene er åpnet". Lillejulaften går fra å være fredfull til bekymring.

Julaften kommer. Julsokken henger på sengekanten. Jeg spretter opp å ser spennt oppi sokken. Den er full av overraskelser. Jeg tar den med meg inn å setter meg i stua og nyter morgenen med julesokken i handa og barnetv.

Kvelden kommer, middagen er på bordet,julebrusen og "voksenbrusen". Jeg er spennt, håper bare det går bra, bare i kveld. Som jeg frykter skjer det jeg ønsker minst på en julekveld. Jeg skynder meg å spise opp slik at vi kan begynne på pakkene. Når pakkene er åpnet, tar jeg de nye fine lekene med meg på rommet, låser døren, leker litt, legger meg i senga ; "Kjære Gud, kanskje neste gang ?".....

                                                                                                                                                    Christine S.Boganes

Ikke alle har det like bra på Jul. 
Vær med å be for alle de som ufrivillig må feire jul der rusmidler blir misbrukt.

La barn være barn å ikke små voksne!